Vi går alle på skole i Bodega Bay!

Camille Paglia er en av de mest medieeksponerte universitetslærere i den vestlige verden. Og Pierre Bourdieu, en annen verdenskjent universitetslærer, ville ganske sikkert stemplet henne som en "fast-thinker", noe Paglia med stor sannsynlighet ville tatt som et kompliment. For Paglia elsker mediene, og mediene elsker Paglia. Hun er "sound bitenes" dronning: En nådeløs polemiker med kontroversielle synspunkter på alt fra amerikanske universiteters læreplaner til sædflekken på Monica Lewinskys kjole.

Paglias bulemiske forhold til mediene har ikke bare vært en velsignelse. Det har også ført til en overeksponering, en Paglia-overload, som gjør at mange mennesker tror de kjenner hennes synspunkter, uten at de har tatt seg tid til å lese henne i original. Det er synd! For Camille Paglia er en inspirerende skribent og en utfordrende tenker som det er verdt å stifte bekjentskap med like mye på grunn av hennes skarpe blikk og overlegne formuleringsevner, som for hennes konklusjoner. Hennes lille bok om "The Birds" er i så måte intet unntak.

"The Birds" gjorde et voldsomt inntrykk på den unge Camille Paglia da hun så den første gang som tenåring. Og hun hevder i dag at filmen var en viktig inspirasjon da hun skrev "Sexual Personae"; hennes storslagne studie av sex, vold og dekadanse i vestlig kunst og litteratur (publisert i 1990). I "The Birds" finner Camille Paglia konkrete holdepunkter for sin egen kulturteori, visualisert i technicolor. I korthet vil det si at hun i Hichcocks film ser en nådeløs og amoralsk kamp mellom natur og kultur, og en hyllest til kvinnens seksuelle utstråling og makt, i alle dens forførende former.

Alfred Hitchcock og Camille Paglia har mye til felles. Ikke minst deler de en besettende interesse for glamour, vakre kvinner, sex, vold, voyeurisme og andre artige perversiteter. Hitchcock og Paglia er en "match made", om ikke i helvete, så i alle fall i en del av underbevisstheten der mørke drifter og primitive lyster råder. Hitch og Camille er to "lovebirds" på reise i det samme mentale landskap.

"The Birds" starter med en munnrapp flørt i en dyrebutikk i San Francisco mellom Melanie Daniels (Tippi Hedren), en rik og overfladisk overklassepike, og Mitch Brenner (Rod Taylor), en kjekk advokat og ettertraktet ungkar. Fascinert av Brenners nedlatende og arrogante holdning, følger Melanie etter ham langs kysten fra San Francisco til den lille byen Bodega Bay. Hvor Brenner har reist for å besøke sin mor, Lydia (Jessica Tandy), en enke som lever der alene sammen med Brenners yngre søster. Med seg på turen har Melanie to "lovebirds" i et bur, en ironisk gave til Mitch. Men som både filmen og Paglia gjør ettertrykkelig oppmerksom på: Naturen har ikke tålmodighet til ironi! I det Melanie forlater Lydias hus i en liten båt, etter å ha deponert gaven til Mitch, angripes hun plutselig av en aggressiv måke som hakker henne til blods. Etter dette første slaget eskalerer de bisarre fugleangrepene raskt i antall og omfang. Enorme flokker med fugler går løs på alt som kan krype og gå i Bodega Bay. Fuglene dreper mennesker, de legger sentrum av byen i ruiner og de traumatiserer til slutt Melanie. Det siste, uhyggelige bildet i filmen er av en katatonsk Melanie som ledes vekk fra Lydias hus, omringet av tusenvis av ventende fugler.

Hitchcock forklarer aldri hvorfor fuglene angriper. Paglia er imidlertid ikke i tvil om hva vi er vitne til: På et symbolsk plan er "The Birds" et ødipalt psykodrama. Den virkelige konflikten i filmen går mellom to kvinner: Den umodne, men glamorøse Melanie og den dominerende moderen Lydia. Begge kvinnene ønsker å kontrollere Mitch, og vinne hans gunst. Mitch problem er at han er sin mors emosjonelle fange, han er en attraktiv mann som ikke er i stand til å forlate sin mor.

Paglia gjør korrekt oppmerksom på at forholdet mellom Mitch og Lydia har sin parallell i en annen kjent Hitchcock film, i det ikke helt friske forholdet mellom motelleieren Norman Bates og hans kjære mor i "Psycho" (1960), Hitchcocks siste film før "The Birds." Så "The Birds" er altså også en film om mødres makt. Og moderfiguren er som naturen, hun er skapende og nærende, men hun er også nedbrytende og destruktiv.

Den seksuelle tiltrekningen mellom Mitch og Melanie, som vekkes gjennom flørten i dyrebutikken, utgjør en trussel mot Lydias ødipale makt. På et symbolsk nivå er det dette som utløser fuglenes angrep. De gale fuglene er det undertryktes tilbakekomst, en hysterisk projeksjon av Lydias rasende følelser når hennes kontroll over Mitch krenkes. Til slutt er det den dominerende Moderen som vinner. Lydia beholder kontrollen, mens Melanies romantiske lek ender i traumatiske ydmykelser - og en rasert småby. Melanie får kanskje mannen til slutt, men prisen hun må betale er å få sin personlighet og individualitet knust. Igjen står vi overfor et kjent pagliansk tema: kvinner har ofte mer å frykte fra andre kvinner enn fra menn.

En av Paglias hovedfiender gjennom hele hennes forfatterskap har vært den sentimentale, rousseauske troen på menneskets naturlig iboende godhet, som forklarer vold, sadisme og andre grusomheter som samfunnsskapte perversjoner. Av alle naive menneskevennlige forestillinger, er det i Paglias øyne ingen som er mer feilaktig: "I follow the Decadents in trying to drive Rousseauist benevolence out of discourse on art and nature", skriver hun programmatisk i "Sexual Personae". Det er ikke kulturen, men naturen som truer mennesket med kaos og oppløsning, hevder Paglia. Og hos Hitchcock finner hun støtte for sitt syn. Paglia ser "The Birds" først og fremst som en historie om hvordan en primitiv og amoralsk natur utøver sine destruktive krefter over skrøpelige, menneskeskapte illusjoner. "The Birds" forteller at når naturen virkelig bestemmer seg for å slippe sine krefter løs, så er det ingenting som kan beskytte oss.

En av de skrekkeligste scenene i "The Birds" kommer når en barneskole i Bodega Bay angripes av flokk ondskapsfulle kråker. Når de hysteriske skolebarna (Paglia kaller dem "the little snacks") rømmer bygningen for å komme seg i sikkerhet, blir de forfulgt og mishandlet av hundrevis av rasende fugler. De fleste av oss er i møtet med denne fryktelige scenen programmerte til å synes synd på de terroriserte og forsvarsløse ungene, men ikke Paglia. Hun heier på kråkene: "After the first flash of real horror, I generally settle down to laughing and applauding the crows, whom I regard as Coleridgean emissaries vandalising sentimental Wordsworthian notions of childhood" (side 67).

Lærdommen Paglia drar er enkel: Vi går alle på skole i Bodega Bay! Vi ligger alle i krig med den allmektige moder naturen, og det er naturen vi må ta avstand fra hvis vi som mennesker skal opprettholde vår verdighet og individualitet. Riktignok er den enkelte dømt til å tape denne kampen, men striden med naturkreftene leder likevel til en akkumulasjon av teknologi, kunst og kultur. Sammen utgjør disse menneskeskapte fenomenene et humaniserende bolverk mot naturens destruktivitet. I denne striden har vi ikke bruk for sentimentale rousseauske forestillinger (som selvfølgelig feminismen og andre liberale bevegelser er proppfulle av) om at mennesket blir født godt, men fordervet av slemme maktmennesker eller patriarkalske strukturer etc. Eller som Paglia sier det i "Sexual Personae": "In nature, brute force is the law, a survival of the fittest. In society, there are protections for the weak. Society is our frail barrier against nature."

Paglias analytiske grundskjema er altså naturen mot kulturen, knapt noen original opposisjon i vestlig tenkning det siste par tusen år. Og det må innrømmes at Paglia i enkelte sammenhenger kan bli så grov i sine generaliseringer, at man nesten må lure på om hun er i stand til å ta seg selv alvorlig. Spesielt "corny" blir det hvis man begynner å lese hennes kjønnsdiktomier (kulturmannen vs. naturkvinnen) bokstavelig. Det er i mine øyne en misforståelse, men den diskusjonen skal vi la ligge. Det er uansett ikke noe som skjemmer boken hennes om "The Birds" nevneverdig, og det er heller ikke i den dualismen vi må lete hvis vi ønsker å forstå Paglias talent og fascinasjonskraft.

Paglia nærmer seg "The Birds" på tradisjonelt hermenautisk vis: Hun studerer filmens biografi og produksjon (bl.a. basert på et intervju med Tippi Hedren), hun forklarer plottet i grunnleggende psykologiske og estetiske termer, og hun peker på referanser til andre kunstverker (bl.a. Munchs "Skriket") osv. Mye av dette stoffet vil være kjent for dem som har lest for eksempel Donald Spotos Hitchcock-biografi fra 1983, "The Dark Side of Genius", eller andre standardverker om Hitchcocks filmkunst.

Paglias lille bok er kanskje ikke original, men den er en tidvis briljant nærlesning av et stykke populær kunst. Og der Paglia virkelig gnistrer til er når hun går tett på Hitchcocks film, og beskriver dens bilder og visuelle stil. Paglia har en fantastisk følsomhet overfor visuelle uttrykk, og hennes retoriske metode ser ut til å være å beskrive filmens bilder med en brottsjø av nye bilder; 'to meet poetry with poetry', så og si. Paglia har et skarpt øye for detaljer, og en imponerende evne til å trekke overraskende og respektløse paralleller mellom de mest overraskende saker og ting fra fortid og nåtid, og på tvers av kulturelle hierarkier og kunstformer. Paglia er som en uberegnelig hypertekst, man vet aldri hvor ferden går, eller hva hun har tenkt å koble med hvem i neste setning. Drivved på en strand Melanie oppholder seg blir hos Paglia til "scatterd bones! - as if she is a Siren who has picked her victims clean in a Dali desert". Når Melanie nærmer seg Lydias hus i en åpen båt, "She is like the rangers who came ashore under fire on D-Day and scaled the Normandy cliffs. Pulling up to the dock toward the house, she throws the looped hawser over the stanchion, which in a Hitchcock film (strangulation always beeing a leitmotif) ends up looking like a hangman's noose lassoing a penis". For Camille Paglia er en sigar aldri bare en sigar.

Paglias lesning av "The Birds" er et utmerket eksempel på hvordan et populærkulturelt produkt som mange skjønnånder kanskje ville avskrevet som underholdning i virkeligheten er et betydelig stykke kunst med ideer innbakt i hvert bilde.

Paglias argumentasjon i "The Birds" er åpenbart en forlengelse av hennes analyser i "Sexual Personae", der hun beskriver hvordan den hedenske forestillingsverden, preget av irrasjonelle begjær og drømmer, har overlevd alle ikonoklastiske forsøk på å holde den nede, fra jødedom og kristendom til dagens feminisme. Paglias mektige bevis for denne påstanden er i tur og orden renessansekunsten, romantikken og vår tids spektakulære populærkultur.

Paglias entusiasme for klassisk kunst er bare matchet av hennes begeistring for samtidens populærkultur. Og hun betrakter populærkulturen som den rettmessige arving og viderefører av den store vestlige kunsttradisjonen fra Egypt og antikken. Ingen steder er dette mer tydelig enn i Hollywoods hedenske drømmefabrikk, som gjennom hele dette århundret har lokket milliarder av mennesker til kinoene med lovnader om glamour, vold og sex. Filmen er for Camille Paglia det 20 århundres største kunstform, og i boken om "The Birds" ønsker hun å vise at Alfred Hitchcock er dens største kunstner.

Når Paglia i sin kunsthistorie kan hylle Hollywood, og utpeke populærkulturen som den vestlige kunsttradisjonens rettmessige arving, er det fordi hun (tilsynelatende?) hopper bukk over hele den modernistiske elitekulturen. Paglia mener at elitekulturen har gjort seg selv overflødig ved å la seg kvele av modernismens nevrotiske nihilisme, som hun så dramatisk uttrykker det. Det paradoksale med Paglias påstand er imidlertid at hun ser ut til å tilgi nevrotiske modernister så lenge de lager film. Paglia lar for eksempel aldri en anledning gå fra seg til å påpeke at tittelen på hennes opus magnum, "Sexual Personae", er ment som en hyllest til Ingmar Bergmans mesterverk "Persona", fra 1966.

Men hvis ikke Ingmar Bergmans "Persona" kvalifiserer som nevrotisk modernisme, så vet ikke jeg hva det ellers kan være? Og i boka om "The Birds" gjør Paglia i virkeligheten et stort poeng av å plassere Hitchcock i en modernistisk tradisjon, ved å utrope han til ikke bare en av filmens, men også en av surrealismens største kunstnere.

Paglia har for øvrig godt med ryggdekning når hun knytter Hitchcock til surrealismen. Det er en kjent sak at Hitchcock var en stor beundrer av Bunuel, og han innrømmet å ha blitt influert av Bunuel og Dalis surrealistiske klassiker "Un Chien andalou", fra 1928. I 1945 samarbeidet Hitchcock selv med Salvador Dali, som hjalp Hitchcock med å konstruerte drømmesekvensene i psyko-trilleren "Spellbound".

Det kan altså se ut til at den modernistiske tradisjonen ikke alltid er så impotent som Paglia vil ha det til. Eller finnes det en annen forklaring? Kanskje det rett og slett er alle de vakre kvinnene i Bergman og Hitchcocks filmer som gjør at Paglia tilgir dem de modernistiske nevrosene, og setter filmene deres så høyt? Det kan se slik ut.

Paglia synes Tippi Hedren er uutholdelig stilig, og hun er fra seg av begeistring over den måten hun forkroppsliger den bortskjemte Melanie Daniels: "Like Jane Austen's Emma ('handsome, clever and rich'), Melanie is pretentious, foolish, and to me irresistebly charming. (...) Pamperd and parasitic, Melanie is an exquisite artifact of high sivilisation. She is literally a walking work of art!"

Camille Paglia har åpenbart "the hots" for Tippi Hedren, ex-modellen som fikk rollen som Melanie Daniels i "The Birds" etter at Grace Kelly, til Hitchcocks store skuffelse, takket nei. Og nest etter å være en hyllest til Alfred Hitchcocks filmkunst, er Paglias bok en uskjemmet hyllest til Tippi Hedren, som i følge Paglia aldri har fått det ettermælet i filmhistorien hun rettmessig fortjener. Paglia elsker Melanies "bitchyness", hun elsker måten Melanie krysser en gate i San Francisco på, hun elsker måten hun slår et nr. i en telfonboks med en blyant (for å spare sine rødmalte negler), hun elsker Melanies grønne dress og pelsen hun har på seg, hun elsker å se Melanie røyke, hun elsker det når Melanie leker med menn for å få sin vilje gjennom, men mest av alt elsker Camile Paglia å se Melanie Daniels kjøre i sin ekskusive Aston-Martin convertible langs kysten fra San Francisco til Bodega Bay: "Melanie Daniels is free as a bird: she rides alone, amused by her own meddlesome thoughts and plans. Tippi Hedren is terrific as she shifts gears and rests her fawn-glowed hands on the steering wheel. What could be more representative of modern female liberation than an elegantly dressed woman gunning a roadster trough the open contryside?"

Likevel har Hitchcocks kvinneskildringer opp gjennom årene falt feminister tung for bysten, og fordømmelsen fra de akademiske feministenes enklaver har vært mange. Etter tur har de anklaget Hitchcock for å være en feit og misogyn sadist; en kikker, som bare i sine villeste fantasier kunne drømme om å få gå til sengs med de iskalde blondinene han elsket å fylte rollelistene sine med; som Grace Kelly, Janet Leigh, Ingrid Bergman, Eva Marie Saint og Tippi Hedren. Camille Paglia kommer Hitchcock entusiastisk til unnsetning. For som Paglia, kanskje ikke så fryktelig overraskende bekjenner: "Alfred Hichcock's view of women is my own." Camille Paglia skriver ikke unnskyldninger for vakre kvinners seksuelle utstråling og makt, like lite som Alfred Hitchcock skammet seg over å vise den fram på film.

"It is an atrocity! It's outrageous! It's ridiculous!", skriker en meget vred Camille Paglia til mobben av feministiske akademikere som gjennom årene har gjort alt det som står i deres makt for å sverte Hitchcock, bl.a. ved å stemple han som en misogyn sadist. I Paglias øyne er ikke Hitchcock skyldig i stort annet enn en litt malplassert seksualitet, samt en grenseløs beundring for kvinners skjønnhet og glamour.

Den unge Hitchcock var følsom og artistisk, men han var også en overvektig og psykologisk isolert ung mann som viste at han hadde lite å tilby kvinner. Noe aktivt kjønnsliv å snakke om hadde han ikke før han giftet seg med Alma Reville, 27 år gammel. En katolsk og viktoriansk oppdragelse hadde i tillegg gitt han rikelig med nevroser og irrasjonelle skyldfølelser. Hitchcock beundret kvinners seksuelle skjønnhet fra stor avstand, og hans seksualitet kom til å ta en voyeuristisk retning. Senere i livet skulle dette gjøre han til en av filmens største og viktigste kunstnere. For Alfred Hitchcock var vakre kvinner mystiske, nærmest gudinneaktige skikkelser som han bare kunne fange som glamorøse, glødende skygger på filmduken.

Alfred Hitchcock fornemmet dypere og skjulte egenskaper i de vakre blondinene han var så betatt av, hevder Paglia. Og hun underbygger påstanden overbevisende med å vise til de formidable døtrene Hitchcocks heltinner kom til å produserte i det virkelige livet: Grace Kelly fikk Caroline og Stephanie, Monacos vellystige prinsesser. Ingrid Bergman fikk den stilige Isabella Rossellini. Janet Leigh er ansvarlig for Jamie Lee Curtis, 'the screem queen'. Og Tippi Hedren gav verden den forføreriske Melanie Griffith. "An entire generation of independent, strong willed women seemed spawned from Hichcocks casts," skriver en imponert Paglia.

En feminisme som reduserer kvinner til karriere og ambisjoner alene, men som ikke samtidig er i stand til - som Hitchcock - å anerkjenne og akseptere den vakre kvinnens seksuelle utstråling og universelle makt, er ikke noe annet enn blind puritanisme, hevder Paglia. Og hun spår at når navnene på de akademiske feministenes gravsteiner er glemt, og visket ut av vind og regn, så vil Hitchcocks filmer leve videre. De vil bli sett og beundret av kunst- og filminteresserte mennesker verden over. Ikke minst på grunn av Hitchcocks kvinneportretter, altså akkurat den tingen feministene har angrepet han for. Eller som Paglia sier det: "Important art, as the case of Hitchcock demonstrates, will never be politicaly correct."

Det er blitt sagt at det å lese Paglia er som å ha sex; det er som regel ganske godt, nesten uansett hvor dårlig det er. Boken om "The Birds" kan man imidlertid plukke opp i trygg forvisning om at det kommer til å bli en god opplevelse å ta den med seg på senga. Camille Paglias gnistrende språk, skarpe blikk og smittende entusiasme gjør hennes lille bok til en fest å lese.

Camille Paglias bok "The Birds" (1998, 100 sider) er publisert av BFI Publishing, London.

Alex Iversen (f. 1968) er hovedfagsstudent i Medievitenskap, Universitetet i Bergen.

En kortere versjon av denne artikkelen stod på trykk i Morgenbladet 11. sept.1998.

email til Alex Iversen