CAMlLLE PAGLIA
Artikkel i Samtiden, nr 5, 1995
av Marit Synnevåg
|
Ikke siden Marshall McLuhan i 1964 slo igjennom i amerikansk offentlighet med Understanding media, har en akademiker utløst en slik mediedebatt i USA som Camille Paglia, professor ved University of the Arts i Philadelphia. I 1990 utkom en omarbeidet versjon av hennes doktorgradsavhandling, Sexual Personae: art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson. Opprinnelig skrevet i 1981, fikk den tommelen ned fra syv større forlag før den ble antatt av Yale University Press. Det 700-siders verket, som beskriver den vestlige kultur fra en ny og uvanlig synsvinkel, ble kritikerrost, prisinnstilt, og en bestselger, og Paglia ble gjenstand for stor oppmerksomhet. Siden er hun kommet med to høyst personlige og bemerkelsesverdige essaysamlinger - Sex, art and American culture, og Vamps & Tramps, også de bestselgere.
Camille Paglia er 48 år gammel, oppvokst i et italiensk-amerikansk miljø, meget frittalende og tilsvarende omstridt. De siste år har hun deltatt aktivt i den pågående debatt i USA om feminisme, populærkultur, seksualitet og ytringsfrihet. Slagferdig og temperamentsfull utfordrer hun hvert eneste politisk korrekt dogme. Hun er en ettertraktet foredragsholder, også i studentfora, hvor hun forøvrig stiller med to livvakter. (Et kuriosum - som ung collegelærer fikk hun sparken for stadig å havne i slagsmål med studentene.) Paglia er også en flittig bidragsyter til pressen, inkludert den seksuelt orienterte undergrunnspressen. Selv forklarer hun sitt gjennombrudd slik: "there is a hunger for new ways of seeing and thinking, anti-establishment mavericks like me are back in fashion. It is a classical American story, the loner riding out of the desert to shoot up the saloon and run the rats out of town".
Naturen, kulturen og kunsten"Lady Stardust sang his songs of darkness and dismay"... (David Bowie) Det er ikke uten grunn at Camille Paglia vekker gjenklang hos et langt bredere publikum enn akademikere vanligvis når frem til. Kunnskapsrik, grenseoverskridende og polemisk, fremkaster hun en mengde utfordrende og urovekkende tanker, som presenteres i en åndeløst entusiastisk, vittig og poengtert stil. Sexual Personae er et verk som ikke tåkelegges av akademisk jargong, det er fritt for det postmodernistiske lingo mange av 90-årenes intellektuelle ynder å posere med. "Den absolutt andre" og "det desentrerte subjekt" glimrer med sitt fravær, her er intet ønske om - eller behov for - å fremstå som lærd ved hjelp av sekterisk tale. Paglia forteller en storslått historie som kombinerer intellekt, erfaring og inspirasjon i en levende og krystallklar prosa. Sexual Personae er et metaforisk, psykoanalytisk, og magisk epos om kampen mellom natur og kultur, kropp og sinn - og samtidig en overveldende beretning om sex & vold i vestlig kunst og litteratur. Boken spenner fra antikken, inkludert Egypt, til fin-de-siècle, men også nåtidens massekultur trekkes inn i bildet. Bind to, som er under revisjon men ikke blir ferdig før om noen år, vil ta for seg denne, særlig rock og film som Paglia anser som det 20. århundres store kunstformer. Paglia er like begeistret for fortidens klassiske kunst som for vår tids populærkultur. Det går en rød tråd, eller snarere en rød løper, gjennom historien - fra Nefertite, via Iliaden, Feidias, Botticelli, Spenser, Emily Dickinson, Oscar Wilde og frem til Hollywood: Paglia ser populærkulturen som en direkte fortsettelse av den vestlige kunsttradisjon med rot i Egypt og antikken. (Modernismen, "nevrotisk nihilisme", er derimot et sidesprang fra denne tradisjonen, og dermed uvesentlig for henne.1) I sitt kunstbegrep inkluderer hun forøvrig alt menneskeskapt, også fx reklame og pornografi er former for kunst.) Paglias mening er at de tradisjonelle kunstarter ikke lenger er istand til å utsi nok - "romanen er død som en sild" - historien har redusert disse formene og delvis tømt dem for mening, istedet har den omdirigert den kunstneriske energi inn i den dynamiske populærkulturen, "det nye Babylon". Det 20. århundre har vært vitne til et paradigmeskifte - vekten har skiftet fra ordet til bildet, vi vender tilbake til en hedensk, pre-boklig billeddyrkelse. Sexual Personae2) har en premodernistisk, synkronistisk innfallsvinkel: Paglia oppfatter historien som et kontinuum. Alt er forbundet i en universell sympatheia - fra den fjerneste supernova til jordklodens minste fenomen. Historien er ikke meningsløs, tvertimot flyter den over av mening, og den har form og struktur.
Den vestlige identitet er basert på en skarpt definert personlighet. Denne personligheten er et resultat av Vestens søken etter form - kjempet frem gjennom smerte og undertrykkelse, er den kilden til vår kulturs frenetiske skaperkraft. Personlighetens fremstilling i kunsten styres av en skapende dualitet: det dionysiske eller ktoniske - underjordiske - prinsipp identifiseres som naturens hedenske, brutale, instinktive og kaotiske krefter, som kjemper mot det apollinske, som representerer klarhet, struktur, begrepsdannelse, sivilisering. Disse begrep (videreutviklet fra Plutark, Nietzsche, i Tragediens fødsel, og G.Wilson Knight) danner det fantasivekkende og organiserende utgangspunkt for hennes teorier. Paglia ser dikotomien Dionysos-Apollon som et syklisk mønster av utvidelse og sammentrekning, energi og formgivning. Historien finner sted i naturen, den pendler mellom Apollon og Dionysos, med fascismen som den apollinske ytterkant og anarki som den dionysiske.
Opprinnelig var religion, riter og kunst ett - kunstens historie kan ikke skjelnes fra religionens - og fremdeles er all kunst en ritualisert omorganisering av virkeligheten. (Likeledes pornografi, den er et visuelt uttrykk for naturens vold og uskjønnhet, den energi som er naturen.) Tragedien er Vestens særegne litterære genre - den vestlige vilje til makt som setter seg opp mot naturen, dramatiserer i tragedien sitt eget uunngåelige fall. Ironisk nok ble tragedien født i Dionysos- kultusen - heltens undergang er en erindring om dyreofferet, og den enda eldre rituelle menneskeofring. Dionysisk i utgangspunktet, vender dramaet seg mot Dionysos i overgangen fra ritual til mimesis. Tragedien, slik vi kjenner den, stammer fra Atens apollinske storhetstid i det 5.århundre før Kristus, da atenerne beseiret perserne - Aiskylos' Orestien, feirer Apollons overvinnelse av "modernatten". Med Orestien tar den klassiske tid av, mythos må vike for logos - vitenskap og kunst skyter fart, kouros'en tar steget helt ut av stenen og Parthenon reises - i en stakket gloriøs stund feirer den misogyne maskulinitet seg selv. Apollons sol-øye betvinger mørke og kaos, i arrogant trass mot kvinnen og naturen gjør den mannlige fantasi opprør, i en håpløs, men gudelignende kamp mot skjebnen. Det objektiverende blikk skaper skjønne, harmoniske kunstverk; det vestlige mennesket får sin egen identitet idet det gjøres synlig. Men øye og sinn ligger i krig med kroppen - bare 50 år senere, når pesten står for døren, og atenerne lider nederlag i Den peloponnesiske krig, bryter den mørke mor lenkene: i Evripides' Bakkantinnene skyller bølger av ukontrollerbar sex og vold inn over den skjøre apollinske konstruksjon, vekk feies himmelguder og politisk autoritet. Den mannlige personlighet går i oppløsning, den arme helt havner i kvinneklær, han mister bokstavelig talt hodet, ingen annen enn hans egen mor tumler til slutt rundt med det, i en bakkisk vanviddsrus som mimer den amoralsk grufulle Moder jord. Sivilisasjonen synker tilbake i naturen - med Bakkantinnene overgir Evripides tragedien igjen til den blodstenkede Dionysos. Paradoksalt nok fører den innsikt tragedien gir oss i den ktoniske realitet ikke til tungsinn, men til humor, livet er i bunn og grunn komisk, ikke tragisk. I komedien, også den født i Dionysos-kulten, skyller latterens bølger inn over mannlig selvhøytidelighet.
..."boys stood upon their chairs |
Kjernen i den, hovedsakelige apollinske, vestlige personlighet, og årsak til Vestens enorme bidrag på det kunstneriske og vitenskapelige område, er voyeurismen - det aggressive øye, eller blikk. "Å navngi er å kjenne, å kjenne er å kontrollere, det vestlige mennesket kjenner ved å se ... når det vandrer i naturen ser det, identifiserer, navngir, gjenkjenner. Vitenskapens ... håp er at ved å navngi og systematisere, i intellektets kalde lys, kan den arkaiske natt slåes tilbake og overvinnes." Estetiseringen av naturen er en annen apollinsk forsvarsmekanisme; hva vi kaller vakkert er begrenset til overflaten, til blomster og grønne enger, vårt blikk ekskluderer like mye som det inkluderer, vi velger å overse det frastøtende og ubehagelige. Hva Vesten fortrenger i sitt syn på naturen er den realitet Apollon flykter fra; den blindt voldelige urkraft, den råtnende, sydende sump, det metamorfe mylderet, formløsheten - (Nietzsches "dødelig stille pandemonium" i Dionysos-dityrambene). Apollon flykter, men blir alltid innhentet av Dionysos - det ktoniske mørket truer bestandig med å sluke vår opplyste apollinske verden. Det er biologiens og geologiens amoralske gru vi må fordrive fra vår bevissthet for å bevare vår personlige integritet. Vestlig vitenskap, politikk, lovgivning, kunst og teknologi er apollinske konstruksjoner, resultater av fantasiens bearbeidelse av dette skremmende og heslige - men også dypt fascinerende - til utholdelige og overskuelige forestillinger - en slags rituell eksorsisme. Alt stort i Vesten er skapt gjennom konflikten med naturen, Paglia ser alle kulturelle prestasjoner som projeksjoner inn i den apollinske transcendens, men hennes hovedanliggende er kunsten: "Kunst er form som kjemper for å våkne opp fra naturens mareritt" ... "kunsten skaper orden av naturens ktoniske brutalitet", og, "kunst er vårt budskap fra den andre siden, den forteller oss hva naturen pønsker på".
"The Apollonian is a male line drawn against the dehumanizing magnitude of female nature." Fosteret er opprinnelig kvinnelig, uten tilførsel av mannlige hormoner forblir det kvinnelig. Mannen må skape seg selv som mann (sml. primitive samfunns initiasjonsriter ved overgangen fra den androgyne barndom til manndom).
"Maskulinitet er en ytterst skrøpelig og problematisk sinnstilstand" og lite misunnelsesverdig, mener Paglia: "Kvinnen og naturen står alltid klar til å redusere mannen til gutt og spedbarn." I motsetning til mannen, har kvinnen per se intet problem med det naturlige - hun er en naturlig skaper, hun er komplett, hennes stilling er den sentrale, hun har ingen problemer med å etablere en kjønnslig identitet slik mannen har. Kvinnen har intet behov for å transcendere naturens syklus, hun er denne syklus, noe hun påminnes om hver måned.
"Kunst skaper ting", personaene er resultat av fantasiens estetiserende virksomhet, av en "arkaisk billedtenkende prosess". Ved hjelp av skjønnheten skaper vi objekter, vi gir dem form og rang. "The eye is the avenue of eros": både kunst- og sexobjekter er seksuelle kraftfelt, erotiserte produkter av det kontemplative blikk. Fra sin opprinnelse i Egypt har kunsten fôret det vestlige øye i dets higen etter skjønnhet og hierarkier, den har vært en parade av "hårde og strålende" seksuelle personaer, "kunstens eget redskap i kampen mot naturen". 
1995 Marit Synnevåg/Samtiden