Del 1

Paglia versus feministene "Nel trovator, che dai giardini move notturno il canto, d'un rivale a dritto ei teme" 5) (fra 1.akt, Il duello, av Guiseppe Verdis Il trovatore) Sex, art and American culture og Vamps & Tramps består av kortere og lengre essays, intervjuer, forelesninger etc. Hovedtemaer er kunst, sex, feminisme, akademia. Paglia gir sin begeistrede hyllest til noen av aktørene innenfor det 20. århundres kunstgenre, som Marlon Brando, Elisabeth Taylor, Jimi Hendrix, Keith Richards, Madonna, og fotografen Robert Mapplethorpe (best kjent for sine grotesk-vakre penisbilder). Hun anmelder blant annet Edward Saids Culture and imperialism,1993, og Wendy Lessers nydelige His other half: men looking at women through art,1991. Her er også innspill om diverse tidsaktuelle tabloider som fx Woody Allens skilsmisse og Lorena Bobbitt og den avskårne manndom, og artikler om Clintons, Lady Di og bodybuilding. My brothers in crime i V&T er en overraskende varm skildring av fire mannlige homoseksuelle venner, som hun gir mye av æren for sin egen intellektuelle og estetiske utvikling. Vi blir dessuten vitne til et kostelig gate-tablå - starring: vår heltinne, dragqueen Glennda Orgasm og et knippe antiporno-demonstranter. Sex à La Paglia Om Paglias dristige kunstanalyser er kontroversielle, har hennes syn på sex og kjønn reist en storm av forargelse i feministiske kretser i USA. Som en lovsang ikke bare til kunsten, men også til den seksuelle forskjellen, fremstår Sexual Personae som 90-årenes mest omstidte kultbok. "Nature, Mr. Allnutt, is what we are put in this world to rise above" sier Paglias yndling Katharine Hepburn til Humphrey Bogart i Afrikadronningen. Heve oss over, ja. Overse, eller endog fornekte eksistensen av, nei. Naturen er, den feministisk korrekte oppfatningen av kvinnen (og mannen) som en historisk og sosial konstruksjon, er ingenlunde Camille Paglias cup of tea. Hun skjelner skarpt mellom den sosiale (politiske) sfære, og den seksuelle/emosjonelle (der kunst hører hjemme). Tilnærmet likestilling kan utelukkende oppnåes på førstnevnte område - ingen velmente krav om likhet kan bryte ned våre innebyggete biologiske hierarkier. Hormonene og kroppens landskap er utgangspunkt for våre tanker og følelser: "mannen er designet for invasjon, mens kvinnen forblir det skjulte, en grotte av arkaisk mørke." De sosiale modeller sex/genderfeministene insisterer på å anvende kommer til kort, mennesket er komplisert og uutgrunnelig - vi er mye større enn våre sosiale selv. Med støtte i nyere forskning hevder Paglia at menn og kvinner er avgjørende ulike, også mentalt. Den feministiske diskurs løper imidlertid i sitt eget reduksjonistiske spor, uten å skjele hverken til kunst, biologi, psykologi eller historiske kjensgjerninger. I essayet No law in the arena i V&T utdyper Paglia sitt syn på sex og samfunn. Hennes utgangspunkt er at sannheten om vår natur er aggresjon, vold, dominans og underkastelse - hun står i Marquis de Sade, Nietzsche, Darwin og Freuds tradisjon: "Det er grusomhet, ikke sex, som er utelatt fra den moderne humanistiske agenda. Dionysos, trivialisert av sekstitalls-polemikerne, er ikke nytelse, men nytelse-og-smerte, naturens krasse kontinuum, alt levendes underordning for den biologiske nødvendighet." Seksualitetens mørke side underslåes, sex kan aldri reduseres til den pene og pyntelige søndagsskole-erotikken lutheranere såvel som toneangivende feminister holder seg med. "Filmen er langt mer presis i sin skildring av sex enn hva feministisk teori er." Ved å stemple Freud som sexist, har feministene avskåret seg fra hans epokegjørende idéer om ambivalens og konflikt, og dømt seg selv til intellektuell middelmådighet. Seksuell frihet er en moderne villfarelse, og en hybris, noe fremkomsten av AIDS har vist - Paglia mener sykdommen ikke kan sees adskilt fra den seksuelle revolusjon hennes generasjon startet i 60-årene, og som toppet seg i det outrerte homsemiljøet i USA på syttitallet. "Selvfølgelig har naturen vunnet, som hun alltid gjør, ved å la sykdom bli den pris man må betale for promiskuøs sex." Menneskets storhet ligger i kampen mot naturens tyranni, men vi må ikke innbille oss at vi ustraffet kan gjøre opprør. Moder jord er en hård læremester. Likefullt, homoseksuelle er "helter og martyrer som har gitt sitt liv i den største av alle kriger". "For there is nothing terribler to men than the sweet face of mothers, and the might" (Swinburne: Atalanta in Calydon) Paglia identifiserer altså kvinnen med naturen, som "mistress of birth". Hun ser ikke kvinnen som svak, eller som et offer for mannlig maktbruk, men som det dominerende kjønn, mannens skaper. Moren er en overveldende kraft, menn har til alle tider, gjennom vitenskap, religion, sport og kunst, søkt å unnfly kvinnens lammende innflytelse på den psykoseksuelle arena. Maskulinitet kan utelukkende oppnåes ved å vende det kvinnelige ryggen, og den kan bare bekreftes av andre menn. Aggresjon og seksualitet er tett sammenvevet: "Maskulinitet er aggressiv, ustabil, lettantennelig. Den er også den mest skapende kraft i vår historie." Paglia avviser det feministiske dogme "voldtekt er maktutøvelse, ikke sex", tvertimot, jakt og undertvingelse er biologisk programmert inn i den mannlige seksualitet: "Kvinner har det. Menn ønsker det. Hva er det? Livets hemmelighet, i heroiske sagn og myter symbolisert av Det Gyldne skinn Jason søker ... Voldtektsmannen er syk av konflikten mellom sitt ydmykende behov og sin rasende maskuline uavhengighetstrang. Han føler seg kvalt av kvinnen, samtidig som han lokkes og fascineres av henne." "The Dionysian is no picnic!" Budskapet fra Sades perverse univers er at Rousseaus pastorale idyll bærer i seg kimen til uhemmet vold og lyst. Sivilisasjonen, "en etisk festning, det apollinske palass som fornuften bygget", er menneskenes rasjonelle og heltemodige, om enn håpløse kamp mot de ødeleggende krefter i naturen, og i oss selv. I naturen gjelder den sterkestes rett, mens vi i samfunnet har bygget opp beskyttende mekanismer for de svake. Der hvor samfunnets struktur brytes ned, legges veien åpen for barbariets fremmarsj, for de naturlige, destruktive krefter som vold(tekt), krig og kaos - et Bosnia, et Rwanda lurer alltid like rundt hjørnet. Vil vi forstå menneskenes universelle lyst til vold er feministisk teori til ingen nytte. Liberal humanisme bygger på Rousseaus idé om det opprinnelig gode menneske som et uskyldig offer for korrupte samfunnskrefter - på den tro at full likestilling & harmoni kan oppnåes gjennom samfunnsendringer. Mot dette naive syn setter da Paglia den tese at det er naturen, vår kosmiske protagonist, som er den store undertrykker: et egalitært, konfliktfritt samfunn er ikke mulig før vi alle både er kastrert og lobotomert. Vi må finne en måte å leve med våre konflikter på, vi må akseptere at mennesket er motsetningsfylt, istedet for å projisere all ondskap over på samfunnet. Paglia mener at menneskets natteside fritt må få komme til uttrykk i kunst og litteratur, også i skildringer av vold og pervers seksualitet. Hvis ikke fantastiske bearbeidelser av det ktoniske tillates, vil det vi undertrykker vende tilbake som en flodbølge. Paglias anskuelser er altså fundamentalt annerledes enn kvinnebevegelsens syn på vår kultur som et patriarkalsk, sexistisk system for underkuelse av kvinner. "Feministene insisterer på å se historien som et gråtkvalt scenario, med mannen som undertrykker og kvinnen som offer" - hvilket ynkelig kvinnesyn! fnyser hun. Samfunnet er kvinner og menns felles eiendom, og trass i innlysende skjevheter - aldri før har kvinner opplevd større frihet, større velstand, flere muligheter enn de gjør i Vesten idag, noe man aldri skulle tro om man låner øre til feministene. Det er et tankekors at det vestlige apollinske prosjekt - i sitt utgangspunkt så dypt fiendtlig til naturen/kvinnen - har satt kvinner i en gunstigere posisjon enn hva tilfelle er i østerlandene, der man finner både kvinnelige og androgyne guddommer, og en yin-yang kosmologi som balanserer det mannlige element med det kvinnelige. Få steder finner man slike fantastiske gudinnefremstillinger, og så levende gudinnekultuser som i India, men også få steder så undertrykte kvinner.6) Frihetens pris, eller, Let's face the music and dance Paglias motsetningsforhold til USAs hvite, protestantiske middelklasse-feminisme er blitt enda mer akutt etter hennes kontante etterlysning av sunt vett i den overopphetede debatten om sexpress og voldtekt (les: date-rape = stevnemøtevoldtekt). Ikke minst ved mange universiteter har feministisk retorikk skapt et svært betent klima; enhver uønsket eller ubehagelig seksuell opplevelse - som man ofte selv tankeløst har lagt opp til - identifiseres som voldtekt, og mannlige studenter uthenges en bloc som potensielle voldtektsmenn. Kvinnebevegelsen konstruerer kvinnen som en svak skapning ute av stand til å ta vare på seg selv, én som trenger beskyttelse og særordninger på alle områder - et sant viktoriansk kvinnesyn. Paglia understreker sterkt kvinnens ansvar for egen adferd, og tar et heftig oppgjør med offertenkningen som er blitt fremherskende i feministisk ideologi.7) Dyrkningen av offerrollen resulterer i en infantilisering av kvinnene (og hindrer dem i å se den makt de utøver på de viktigste områder i livet). Paglia sier rett ut at risikoen for å bli utsatt for seksuelle overgrep er den pris kvinner må betale for å ha full adgang til det offentlige rom. Med frihet følger ansvar - etter å ha avvist den beskyttelse og umyndiggjørelse som familien og ætten engang stod for, står Vestens kvinner nå på egne ben. Dersom kvinner vil benytte seg av denne friheten, må de være forberedt på fysiske og psykiske angrep. Voldtekt burde ikke forekomme - men gjør det likevel, og det må være utgangspunktet, man kan ikke basere sitt liv på ønsketenkning. Det er en illusjon å tro at man noengang fullt ut kan klare å trygge vårt samfunn for voldsmenn - utemmete unge menn, fylt av et navnløst raseri, vil alltid representere en fare: "Bare i en politistat ville sex, og storbygatene, være uten risiko." Menn må siviliseres, men kvinner må selv ta det fulle ansvar for sin seksualitet; de må bli "streetwise", de må slutte å definere seg selv som passive ofre, de må bli tøffere, og opptre med mindre naivitet. "Suburban girls don't realize that they were raised in an artificially pacified zone and that the world at large...is a far riskier place." Total frihet er en umulighet, vi må alle ta konsekvensene av en tåpelig oppførsel - drar man til fjells vinterstid kun iført sommertøy, har man seg selv å takke om man fryser ihjel. Paglias nøkkelord er ansvar, forutseenhet, selvdisiplin. Natten kan ikke "taes tilbake", den har aldri vært vår - den vil aldri bli det, og vi må innrette oss deretter. Det ktoniske kan aldri helt underkues, bare holdes på en armlengdes avstand. Det betyr ikke at Paglia mener at kvinner skal holde seg hjemme, men vi må være klar over hvilke krefter vi har med å gjøre - sex er en intrikat amoralsk og hedensk kraft: i den krysses kultur og natur, mennesket kan eo ipso aldri bli fullstendig sivilisert. Men som i fjellklatring og andre aktiviteter som utfordrer naturen - der er også et kick i risikoen: "Accept the adventure of sex, accept the danger!" "Suck raw eggs and eat my dust!" Paglia blir beskyldt for å løpe høyrekreftenes ærend, for antifeminisme. Hun er lyst i bann for spissformuleringer som denne: "År for år fremskaffer feministene stadig flere bevis for den gamle beskyldningen om at kvinner hverken kan tenke eller skrive!" Selv betegner hun seg som dissenterende feminist, og insisterer på sin rett til å redefinere og reformere feminismen: "Fra det øyeblikk feminismen fødtes, stivnet den i dogmer - ethvert tilløp til debatt, enhver dissent, ble kvalt." Paglia hevder at rocken har betydd mer for kvinnefrigjøringen enn hva feminismens "annen bølge" har. Hun anklager kvinnebevegelsen for sentimentalitet, puritanisme og sviktende realitetssans - og ikke minst for å ha bannlyst estetikk, særlig kvinnelig skjønnhet i reklame, mote & kunst, fra sin agenda. Kvinnebevegelsens allianse med konservative kristne i korstoget mot porno er ingen tilfeldighet: feminismen er blitt en ny dogmatisk religion, det er moralisme forkledd som politikk.8) Aksjoner mot pornografi (og mot reklameplakater fra Hennes & Mauritz) er trygt forankret i en vestlig ikonoklastisk tradisjon: i gammeltestamentlige billedforbud og i reformasjonens antikunst-kampanje. Luther identifiserte helt riktig billedkunsten som et hedensk element som hadde overlevet i kirken - reformasjonens ledere var seg bevisst hva de kjempet imot, i motsetning til dagens billedstormere som befinner seg i et kunnskapsløst vakuum. Fordi moderne feminisme rendyrker kvinnens apollinske impulsstyrende persona på bekostning av kroppsfølelsen, ser den utelukkende kvinneundertrykkelse i porno og prostitusjon, mens Paglia ser naturen selv i virksomhet - i dekadansefenomener som stammer fra kulten rundt modergudinnen: "Strippeklubber er hedenske helligdommer viet kvinnen." Sex var hellig i hedensk religion, slik den også er det i tantrisk hinduisme. Feminismen har overtatt kristendommens problematiske forhold til kropp og sex, omfavnelsen av femtitallets småborgerlige konformitet og pripne moral gagner bare det konservative backlash: "Det siste feminismen trenger er en endeløs resirkulering av 50-årenes Doris Day-klisjéer om det prektige kvinnekjønnet ... tiden er inne for alle feminister som er pro-sex, pro-kunst og pro-skjønnhet til å stå frem!" Paglia tror at det 21. århundre kommer til å se en mer positiv holdning til menn, og en større forsoning mellom kvinner og menn. Idag, når de mannlige verdier sees skjevt til, og mannen i vide kretser betraktes som all elendighets fons et origo, står maskuliniteten på spill. Paglia oppfordrer mennene: "get it up!" og kvinnene "deal with it!". Vi trenger sterke kvinner og sterke menn. Del 1 Paglia-Site HOME   1995 Marit Synnevåg / tidsskriftet Samtiden