NOTER :

1) Om Paglis egen kulturteori som et "modernististisk prosjekt", les UKS-forum. (Se litt.listen) Tilbake

2 Forlaget Yale Press var lite lysten på boktittelen Sexual Personae, en "obskur latinisme" som ville gjøre boken vanskelig å selge. Etter en het debatt med Paglia ble den likevel godtatt; nå er uttrykket gått inn i amerikansk språkbruk, og opptrer bl.a. i motebladenes overskrifter. Tittelen er inspirert av Ingmar Bergmans Persona. Tilbake

3)Et fornøyelig eksempel på de seksuelle personaers kontinuitet i den vestlige kultur: i Lord Byron og Elvis gjenkjenner Paglia skjønnheten til den arketypiske greske efeb. Hun finner en rekke fellestrekk mellom de to: deres karisma; den rolle de spilte i sin samtid, særlig i forhold til det kvinnelige publikum; androgyne trekk; ja like til ansiktstrekkene: begge hadde de "gresk profil": høy panne, rett nese, kort overleppe, furten, "aristokratisk" munn. Tilbake

4)Se også essayet The artistic dynamics of revival i V&T. Tilbake

5)"I trubaduren, som synger sin nattlige sang i hagene, frykter han med rette en rival." Tilbake

6)Paglias egen fremhevelse av androgyniteten må ikke tolkes dithen at hun i denne ser en konkret kjønnspolitisk strategi. Det androgyne er et symbol, i Paglias tenkning handler alt om menneskets forestillingsevne, om tankemodeller og imaginære konstruksjoner. Historisk opptrer de androgyne arketyper snarere som perverst diabolske enn som fredsommelige utopier, og androgyne guder, Dionysos, Shiva/Kali etc., er slett ingen ideell mix av kvinnelige og mannlige egenskaper.Tilbake

7)Representative for offerfeminismen er bl.a. Susan Faludis Backlash og Naomi Wolfs The Beauty myth, " fulle av paranoide fantasier", som Paglia uttrykker det. Wolfs siste bok Fire with fire (1993)(norsk utg.: Motmakt-maktmot),er tydelig skrevet i kjølvannet av Paglia, her utøver Wolf en forsiktig kritikk av den offerideologi hun selv har vært med på å befeste, dette har ført til at også hun nå beskyldes for antifeminisme og backlash-virksomhet i USA. Filosofiprofessor og mainstream-feminist Christina Hoff Sommers' saklige Who stole feminism? (1994), gir et interessant blikk inn i amerikansk feminismes absurde verden. Tilbake

8)Paglia svartmaler bildet noe, i USA finnes det mange velartikulerte feminister som lar retten til ytringsfrihet også omfatte pornografi, bl.a. kjente navn som Betty Friedan, Susan Isaacs, Erica Jong. Bad girls & dirty pictures (1993) og Nadine Strossens Defending pornography (1995) argumenterer begge godt for hvorfor sensur i det lange løp først og fremst vil ramme kvinnene selv. Tilbake