Da Zarathustra hadde talt disse ord, sto han igjen lenge taus og så utover folket.
"Der står de" sa han til sitt hjerte, "der står de og ler: jeg er ingen munn for disse ører.
Må først trommehinnene slåes inn på dem, så de må lære å høre med øynene? Må du larme som en pauke og legpredikant? Eller tror de bare på den som stammer?
De har noe de er stolt av. Hva er det nu de kaller det? Dannelse kaller de det - det utmerker dem fremfor markens hyrder.
Derfor hører de nødig ordet "forakt". Så vil jeg tale til deres stolthet.
Så vil jeg tale til dem om det forakteligste av alt foraktelig: men det er det siste menneske."
Og slik talte Zarathustra til folket:
"Det er på tide at mennesket finnner sin egen målestokk og tar mål av seg selv. Det er på tide at mennesket planter i sin sjel kimen til sin høyeste selvutfoldelse.
Ennu er jordbunnen rik nok til det, men en gang vil denne jord bli fattig og gold, og intet tre vil lenger kunne vokse frem av den.
Ve, den tid vil komme da mennesket ikke lenger skyter sine lengtende piler fremover og oppover, og buestrengen har glemt kunsten å dirre!
Jeg sier eder: I må bære kaos innen i eder for å kunne føde en dansende stjerne. Jeg sier eder: eders indre er ennu dette kaos!
Ve! Den tid vil komme da mennesket ikke lenger vil føde noen stjerne. Ve! Den forakteligste tid vil komme da mennesket ikke lenger kan forakte seg selv.
Se! Jeg viser eder det siste menneske:
"Hva er kjærlighet? Hva er å skape? Hva er en stjerne?" - slik spør det siste menneske og blunker med øynene.
Jorden er blitt ganske liten, og på denne jord hopper det siste menneske omkring og gjør alt smått. Denne slekt er uutryddelig som jordloppen; det siste menneske lever lengst.
"Vi har funnet lykken!" - sier de siste mennesker og blunker.
Mennesket har forlatt de egne hvor det var hårdt å leve: for man trenger varme. Man elsker ennu sin neste og gnisser seg opp efter ham: for man trenger varme.
Sykdom og mistro regnes for syndig: man trår varsomt på livets vei. En dåre som fremdeles snubler over stener eller mennesker!
Litt gift fra og til underveis: det gir behagelige drømmer. Og megen gift til slutt: det gir en behagelig død.
Man arbeider fremdeles, for arbeide er underholdende. Men man sørger for at underholdningen ikke tar overhånd.
Ingen fattig og ingen rik: begge deler er for besværlig. Hvem gidder lenger å regjere? Og hvem å adlyde? Begge deler er for besværlig.
Én hjord og ingen hyrde! Alle vil det samme, alle er like: Den som tenker eller føler anderledes enn andre går frivillig i galehus.
"En gang var alle gale" - sier de skarpsindig og blunker.
Alle er meget kloke og vet alt: så kan man også spotte over alt og alle. Man skjennes fremdeles, men forsoner seg snart - ellers ødelegges jo fordøyelsen!
Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære.
"Vi har funnet lykken!" sier de siste mennesker og blunker. - "
Og her endte Zarathustras første tale som også kalles "fortalen": for her ble han avbrutt av tilrop og støyende latter: "Gi oss det siste menneske, Zarathustra! Gjør oss til disse siste mennesker! Så forærer vi deg overmennesket!"
Og hele folket jublet og smattet med tungen. Men Zarathustra ble bedrøvet, og han sa til sitt hjerte:
"De forstår meg ikke: jeg er ingen munn for deres ører.
For lenge levde jeg vel i fjellene, for meget har jeg lyttet til bekker og trær: nu taler jeg til dem som en fårehyrde.
Uberørt er min sjel og klar som fjelluften i formiddagssolen. Men de tror jeg er en koldblodig spotter og en skjendig spøkefugl.
Og nu ser de på meg og ler: og ennu mens de ler, hater de meg. Der er is i deres latter."
Om de tre forvandlinger
Åndens tre forvandlinger vil jeg vise dere: hvorledes ånden blir en kamel, og kamelen en løve, og løven til slutt et barn.
Tung er ofte åndens byrde. Tungt strever den sterke, saktmodige ånd som er fylt av ærefrykt: dens styrke krever det tunge og det tyngste.
Hva er tungt? slik spør den saktmodige ånd, og så kneler den ned, som kamelen, og krever en tung bør.
Hva er det tungste? spør den saktmodige ånd, - så jeg kan ta det på meg og gledes over min styrke.
Er det ikke dette: å fornedre seg - for å martre sitt eget hovmod? Å la sin dårskap lyse - for å spotte sin egen visdom?
Eller er det dette: å skilles fra sin egen sak - når den seirer? Å stige opp på det høye berg for å friste fristeren?
Eller er det dette: å livnære seg av erkjennelsens tistler og torner, og for sannhetens skyld la sjelen hungre?
Eller er det dette: å være syk, og sende alle trøstere bort og slutte vennskap med døve, som aldri hører hva du ønsker?
Eller er det dette: å dukke ned i det skitneste vann, når det er sannhetens vann, og ikke sky kolde frosker og brunstig paddeyngel?
Eller er det dette: å elske dem som forakter oss, og rekke spøkelset hånden når det vil skremme oss?
Alt det tunge og tyngste lesser den saktmodige ånd på seg: og tungt lesset som kamelen når den går ut i ørkenen - slik går den saktmodige ånd ut i sin ørken.
Men ute i ensomhetens ørken foregår neste forvandling: ånden forvandler seg nu til en løve og vil røve seg frihet og bli herre i sin egen ørken.
Sin siste herre søker den her: til strid vil den eske ham og sin siste gud - om seier vil den kjempe med den store drage.
Hvem er den store drage som ånden ikke lenger vil kalle herre og gud?
"Du skal!" heter den store drage. Men løvens ånd sier: "Jeg vil!
"Du skal" står i veien for ham - et glitrende reptil i skinnende rustning, og på hvert skall skinner et gyllent "Du skal!"
Glansen av tusenårige verdier lyner fra disse skjold, og således taler den mektigste av alle drager:
"Alt av verdi låner sin glans av meg."
"Alle verdier er allerede skapt, og alle skapte verdier - det er jeg. Sannelig, det skal ikke mer finnes noe "jeg vil"! - således taler dragen.
Mine brødre, hvorfor må ånden bli løve? Hva er det lastedyret ikke makter med all sin saktmodighet og ærefrykt?
Skape nye verdier - det formår heller ikke løven: men å skape seg frihet til å skape - det formår løvens kraft.
For å kunne skape deg frihet og kunne si et hellig nei også til plikten - må du være en løve.
Å ta seg rett til selv å vurdere - det er det frykteligste rettsbrudd for en saktmodig og ærbødig ånd. Det synes ham et rov og et rovdyr verdig.
Som sitt aller helligste elsket han engang "du skal" - nu må han finne selv det helligste vanvittig og vilkårlig, for å røve sin frihet tilbake fra sin kjærlighet: det trenges en løve til et slikt rov.
Men si meg, hva formår barnet som heller ikke løven formår? Hvorfor må den rovgriske og brølende løve til slutt bli et barn?
Uskyldig er barnet og ubeskrevet: en første begynnelse, et hjul som ruller frem av seg selv, en lek, et hellig ja.
Til skapelsens lek, mine brødre, trenges det hellige ja: sin egen vilje vil ånden nu, verdensfornekteren vil skape sin egen verden. Tre av åndens forvandlinger beskrev jeg: hvorledes ånden ble kamel, og kamelen en løve, og løven til slutt et barn.
- Slik talte Zarathustra. Og dengang bodde han i den by som kalles: Himmelkoen.
Om å lese og skrive
Av alt som er skrevet, elsker jeg bare det som er skrevet med blod. Skriv med blod: og du vil erfare at blod er ånd.
Det er ikke lett å forstå fremmed blod: jeg hater alt lesende lettsinn.
Den som kjenner leseren, gjør ikke noe for leserens skyld. Nok et århundre lesere - og ånden selv vil stinke.
At alle fikk lære å lese, ødelegger i lengden ikke bare det skrevne ord, men også tanken.
En gang var ånden hos gud og ånden ble gud; så ble den menneske, og nu er til og med folkelig!
Den som skriver i blod og tankesprog, vil ikke leses, men læres utenat.
I bergene går den korteste vei fra tinde til tinde:men da må du ha lange ben! Tankesprog skal være høye tinder: og de som tales til skal være høye og velvoksne.
Luften tynn og ren, faren truende, og ånden full av lystig ondskap: det passer godt sammen.
Jeg vil leve mellom troll og trollskap - for jeg er motig. Det mot som skremmer spøkelser, skaper seg selv troll - den motige vil le!
Jeg føler ikke mer med denne slekt: den sky som jeg ser under meg, den mørke og tunge sky som jeg ler av - nettopp den er deres uværssky.
De ser opp når de ønsker å opphøyes. Og jeg ser ned - fordi jeg er opphøyet.
Hvem kan være opphøyet og samtidig le?
Den som har nådd de høyeste tinder, han ler av alle sørgespill og alt gravalvor.
Ubekymrede, spottelystne, voldslystne - slik vil visdommen ha oss: den er en kvinne og elsker bare krigere.
De sier: "Livet er tungt å bære." Men hva skal de ellers med sin formiddagsstolthet og sin aftenbønn?
Livet er tungt å bære: men la oss ikke ta det så høytidelig og gjøre oss så sarte! Vi er alle gode lastesler og aseninner.
Hva har vi felles med rosenknoppen som skjelver fordi en duggdråpe tynger den?
Det er sant: vi elsker livet, ikke fordi vi har vennet oss til livet, men fordi vi er vant til å elske.
Det er alltid noe galskap i kjærligheten. Men der er også alltid noe fornuft i galskapen.
Også for meg som elsker alt liv, synes sommerfugler og såpebobler og mennesker som ligner dem å vite mest om lykken.
Å se disse lette, lettsindige, skjønne og flyktige små sjeler flagre omkring - det forfører Zarathustra til tårer og sang.
Jeg ville bare tro på en gud som forsto å danse.
Og da jeg traff min djevel, så fant jeg ham alvorlig, grundig, dyp og høytidelig: det var tyngdens ånd - han får alt til å falle.
Ikke vreden, men latteren - dreper. Kom! La oss drepe tyngdens lov!
Jeg har lært å gå: siden da lar jeg meg løpe! Jeg har lært å fly: nu er det ikke lenger nødvendig å støte meg for å få meg avsted og avgårde!
Nu er jeg lett, nu flyr jeg, nu overflyr jeg meg selv, nu danser en gud gjennom meg.
- Slik talte Zarathustra.
Nietzsche-Page
